Hvem kan ha behov for alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK)?

Barn, unge og voksne som helt eller delvis mangler tale, har behov for alternative kommunikasjonsformer for å uttrykke seg og gjøre seg forstått. Noen personer har behov for alternative kommunikasjonsformer som helt erstatter talen (alternativ kommunikasjon). Andre har behov for supplerende kommunikasjonsformer som kan støtte eksisterende tale som er utydelig eller svak (supplerende kommunikasjon). I norske fagmiljøer forkortes alternativ og supplerende kommunikasjon til ASK. I engelskspråklige fagmiljøer beskrives området som Augmentative and Alternative Communication (AAC).

I ASK trekkes et viktig skille mellom ikke hjulpet kommunikasjon og hjulpet kommunikasjon. I ikke hjulpet kommunikasjon brukes kroppen som kommunikativt redskap i form av håndtegn, lyder og ulike former for kroppsspråk (hode- og øyebevegelser, mimikk, gester, peking og andre bevegelser). Det er personen selv som med kroppen produserer de kommunikative uttrykkene. Ikke hjulpet kommunikasjon er en rask og enkel kommunikasjonsform som for de fleste som alltid er tilgjengelig for den som gjør seg bruk av slik kommunikasjon. Det kan imidlertid være store utfordringer for samtalepartnere å tolke uttrykk basert på ikke hjulpet kommunikasjon. Dette kan resultere i mangelfull eller ikke forstått kommunikasjon, eller at kommunikasjonen stopper helt opp eller at vansker med å gjøre seg forstått utløser frustrasjon og sinne.

I hjulpet kommunikasjon brukes hjelpemidler for å gjøre seg forstått. Personen bruker hjelpemiddelet til å produsere det kommunikative uttrykket. Personen bruker hjelpemiddelet til å produsere kommunikative uttrykk ved å velge tegn fra det valgte tegnsystemet (manuelle tegn, grafiske tegn og/eller materielle tegn) for det som skal uttrykkes. Dette kan for eksempel skje ved å peke på et grafisk tegn på en peketavle eller trykke på en talemaskin som produserer tale. Ved hjulpet kommunikasjon kan personen som regel få tilgang til et større ordforråd gjennom tilrettelagt materiell og hjelpemidler. Personen vil samtidig kunne gi mer presise uttrykk for det som skal formidles til kommunikasjonspartneren. Bruk av hjulpet kommunikasjon er imidlertid mer ressurskrevende i form av større krav til kompetanse og tid til tilrettelegging av den hjulpne kommunikasjonen. En stor utfordring for både hjelpere og personen selv er å sikre god nok kommunikativ tilgjengelighet. Det vil si tilgang til materiell og hjelpemidler som personer bruker for å uttrykke seg i alle situasjoner, uavhengig av hvem personen kommuniserer med, og opplæring i bruk av den hjulpne kommunikasjonsformen.

Ved uavhengig kommunikasjon kan personen selv uttrykke det som skal kommuniseres, mens ved avhengig kommunikasjon er personen avhengig av en annen person til å uttrykke seg eller tolke det som andre personer uttrykker.

Det er ulike grupper mennesker som kan ha behov for alternativ og supplerende kommunikasjon. Tetzchner og Martinsen (2002) gjør et skille mellom de som har behov for et:

  • Uttrykksmiddel
  • Støttespråk
  • Alternativt språk

Felles for personer i disse funksjonelle hovedgruppene er at de helt eller delvis mangler tale, enten på grunn av sykdom eller skade.

Det kan være store variasjoner mellom personer som tilhører de funksjonelle hovedgruppene når det gjelder mulighetene til å utvikle mer forståelig tale, til å forstå andres tale. Det kan være store forskjeller i forutsetningene for å lære seg alternative kommunikasjonsformer. Det vil derfor være store variasjoner i behovene for opplæring.

Referanser

Mjøen, T., Kristiansen, B., Dijk, M.V. og Linnom, T. 2004)

Tetzchner, S.V. og Martinsen, H. (2002). Alternativ og supplerende kommunikasjon : en innføring i tegnspråksopplæring og bruk av kommunikasjonshjelpemidler for mennesker med språk- og kommunikasjonsvansker. Oslo : Gyldendal akademisk