Funksjonelle hovedgrupper

Det er ulike grupper mennesker som kan ha behov for alternativ og supplerende kommunikasjon. Tetzchner og Martinsen (2002) gjør et skille mellom de som har behov for et:

  • Uttrykksmiddel
  • Støttespråk
  • Alternativt språk

Felles for mennesker i disse funksjonelle hovedgruppene er at de helt eller delvis mangler tale, enten på grunn av sykdom eller skade. Det kan imidlertid være store variasjoner mellom mennesker som tilhører disse tre funksjonelle hovedgruppene når det gjelder mulighetene til å utvikle mer forståelig tale, til å forstå andres tale, og det er store variasjoner i behovene for opplæring.

Det som hovedsakelig skiller de funksjonelle hovedgruppene er hvilken funksjon den alternative kommunikasjonsformen skal ha. Det kan også være store variasjoner mellom mennesker som tilhører de tre funksjonelle hovedgruppene når det gjelder mulighetene til å utvikle mer forståelig tale, til å forstå hva andres tale, og det er store variasjoner i behovene for opplæring.

Uttrykksmiddelgruppen

Mennesker i uttrykksmiddelgruppen forstår langt mer av det andre sier enn det de selv er i stand til å uttrykke. Manglende kontroll over taleorganet er årsak til at tale ikke kan være deres hovedkommunikasjonsform, og de vil ha behov for en varig alternativ kommunikasjonsform som erstatter talen livet ut.

I denne gruppen finnes mennesker med og uten lærehemning. Eksempler er mennesker med Cerebral parese uten lærehemning, men som ikke er i stand til å snakke. En del av disse har samtidig motoriske vansker som gjør at kommunikasjon med grafiske tegn er aktuelt. Andre grupper med behov for et uttrykksmiddel er mennesker med Downs syndrom. Disse har lærehemning i varierende grad, og vil ha et annet utgangspunkt for forståelse av tale og opplæring i bruk av en alternativ kommunikasjonsform enn mennesker uten lærehemning.

Støttespråkgruppen

For mennesker i støttespråkgruppen er det et mål å framskynde utviklingen av bruk og forståelse av tale. Støttespråkgruppen kan deles inn i en utviklingsgruppe og i en situasjonsgruppe.

De som tilhører utviklingsgruppen har behov for opplæring som rettes mot å utvikle og forstå tale. De har generelt mindre alvorlige vansker enn mennesker med behov for et alternativt språk, og de trenger ikke et varig alternativ til tale. Det er mest vanlig å bruke å bruke en alternativ kommunikasjonsform overfor barn som forventes å snakke, men som har forsinket språkutvikling. Forståelsen av tale kan variere sterkt, og behovet for å forståelsestrening vil derfor også variere.

Mennesker som tilhører situasjonsgruppen har lært å snakke, men har artikulasjonsvansker som gjør det vanskelig å forstå deres tale. Disse har derfor likhetstrekk med uttrykksmiddelgruppen, men bruker den alternative kommunikasjonsformen som et supplement til eksisterende tale gjennom bruk av grafiske, manuelle eller materielle tegn. Å lære opp forståelse for når det er nødvendig å supplere egen tale vil være et viktig mål i opplæringen.

Språkalternativgruppen

Mennesker som har lite forståelig eller ingen tale har behov for et alternativt språk som skal vare livet ut. De vil bruke den alternative kommunikasjonsformen som sitt morsmål. For mange vil også det alternative språket være det språket andre kommuniserer med personer som har slike behov. I tilretteleggingen av kommunikasjon vil både trening i forståelse og bruk av alternative kommunikasjonsformer være viktig. Mennesker med alvorlig lærehemning og autisme vil typisk har behov for slik tilrettelegging.

Referanser

Tetzchner, S.V. og Martinsen, H. (2002). Alternativ og supplerende kommunikasjon : en innføring i tegnspråksopplæring og bruk av kommunikasjonshjelpemidler for mennesker med språk- og kommunikasjonsvansker. Oslo : Gyldendal akademisk