«Alle har noe de skal ha sagt»

Lene Engelstads masteroppgave i spesialpedagogikk fra 2011 har tittelen «Alle har noe de skal ha sagt – En kvalitativ studie om bruk av tegn til tale som supplerende kommunikasjon i barnehagen». Oppgavens problemstilling er: «Hvordan brukes tegn til tale i barnehagen, med barn som har behov for supplerende kommunikasjon?».

Her er sammendrag av oppgaven:

Bakgrunn og formål

Jeg har i mange år arbeidet i barnehage med barn som har hatt behov for tegn til tale. Dersom vi i barnehagemiljøet ikke arbeidet iherdig med å fremme bruken av tegn til tale, opplevde jeg at vi begrenset disse barnas muligheter til å kunne kommunisere ut behov, ønsker, tanker, og like viktig; mulighet for samhandling med andre mennesker. På samme tid var jeg vitne til de utfordringer som lå i det å plutselig skulle snakke med hendene. Det å integrere tegn til tale som en naturlig del av en barnehagehverdag skapte både spennende og krevende utfordringer. Barnehagepersonell har ofte liten erfaring med å ta i bruk tegn til tale. Formålet med denne studien er derfor å øke kunnskapen og forståelsen rundt hvilke aspekter som er viktig når vi tar i bruk tegn til tale som supplerende kommunikasjon i barnehagen.

Problemstilling

”Hvordan brukes tegn til tale i barnehagen, med barn som har behov for supplerende kommunikasjon?”

Metode og utvalg

Jeg valgte å ta i bruk et kvalitativt forskningsdesign for mitt prosjekt. I innhenting av data så jeg det som hensiktsmessig å foreta observasjoner. For at data i størst mulig grad ikke skulle gå tapt, filmet jeg samtidig som jeg observerte og tok observasjonsnotater. Jeg observerte tre barn med behov for supplerende kommunikasjon, i lek og under måltid. De gikk i vanlig barnehage, og tegn til tale var et igangsatt tiltak. Videoopptakene ble transkribert, og dannet sammen med observasjonsnotatene, grunnlaget for analysen. Jeg foretok en deskriptiv analyse, ved at jeg kodet og kategoriserte materialet mitt. Dataene mine ble gjort om til et skriftlig materiale, en tekst. Analysearbeidet av teksten foregikk som en vekselvirkning mellom de ulike delene og teksten som helhet. I tillegg oppstod en vekselvirkning mellom teori og data. Slik kan hele forskningsprosessen sees på som en hermeneutisk spiral.

Resultater

Funnene viste at de voksne kommuniserte både verbalt og med tegn til tale til observasjonsbarna. Personalet i den ene barnehagen tok i mye større grad initiativ til å bruke tegn til tale i lek, sammenlignet med måltid. Dette viste seg både i forhold til VI observasjonsbarnet og de andre barna på avdelingen. Personalet i den andre barnehagen brukte generelt mye tegn til tale i begge aktivitetstypene, noe mer under måltidet. Dette viste seg både i forhold observasjonsbarna og til de andre barna på basen. Generelt tok de voksne i mye større grad initiativ til å bruke tegn til tale enn det observasjonsbarna selv gjorde. Observasjonsbarna responderte både verbalt, med tegn, og tegn til tale. Det ene observasjonsbarnet tok selv få initiativ til å bruke tegn og tegn til tale, mens de to andre tok mange initiativ til å bruke tegn og tegn til tale under måltidet. De voksne responderte med tegn til tale, noe de også ofte gjorde når observasjonsbarna kommuniserte verbalt. Generelt viser funnene at desto mer tegn til tale de voksne tok i bruk, desto mer tegn og tegn til tale brukte observasjonsbarna og de andre barna. Ved enkelte tilfeller forsøkte de voksne å trekke inn de andre barna i kommunikasjonsutvekslingen med observasjonsbarna, ved hjelp av tegn til tale. Dette skjedde oftere i den ene barnehagen, sammenlignet med den andre. Tegn og tegn til tale ble sjelden tatt i bruk av de andre barna i den ene barnehagen, mens det skjedde noe oftere i den andre barnehagen. Tegn til tale mellom barna ble observert en gang. I begge barnehagene ble tegn til tale brukt som støtte i språkutvikling, og som støtte i den hverdagslige kommunikasjonen. Det ble brukt tegn til tale både i tilrettelagte opplæringssituasjoner og i naturlig bruk i barnehagehverdagen.

Konklusjon

Funnene viser at det å ta i bruk tegn til tale er en viktig språklig og kommunikativ støtte for observasjonsbarna, og en nyttig kommunikasjonsform. På bakgrunn av funnene fremkom viktige aspekter når en tar i bruk tegn til tale i barnehagen. Det er viktig at de voksne fremmer tegn til tale ved å gå foran som gode språkmodeller, og selv ta hyppig initiativ til å bruke tegn til tale. Tegn til tale bør være en naturlig del av kommunikasjonen i barnehagen, og også de andre barna som ikke har behov for supplerende kommunikasjon bør eksponeres for tegn til tale. Det er viktig at alle gjør seg erfaringer med å kommunisere med barna som har behov for tegn til tale. Hvordan det tilrettelegges for opplæring og bruk av tegn til tale, må vurderes i hvert enkelt tilfelle. For at barna skal ha best mulig nytte av tegn til tale som kommunikasjonsform, må det brukes konsekvent i alle deler av barnehagehverdagen. Barna som har behov for supplerende kommunikasjon er avhengig av at de voksne i miljøet gir dem et verktøy å kommunisere med, og på denne måten hviler et stort ansvar på barnehagepersonale. Forståelse for hvorfor barna trenger tegn til tale, og kompetanse i å ta i bruk den forsterkede kommunikasjonen, er en forutsetning for å lykkes i å integrere tegn til tale som en naturlig kommunikasjonsform i barnehagen. Tegn til tale som metode må fremmes og tas på alvor.

Kilde: Universitetet i Oslo

Les masteroppgaven